Hellandkenya

Våre tredje ”sønn” Abbas, fra kysten, kom på besøk denne uken. Vi har ledd og grått, mimret og kost oss sammen. Det har skjedd en fornyelse hos Abbas. Han vil følge Jesus og det var så godt å kjenne igjen den ”gamle” Abbas når vi ba sammen og snakket om tiden på Wema.
Vi hadde lenge snakket om et slikt besøk. Han ønsket å treffe venner fra tiden på bibelskolen. Han måtte få snakke, få dele smerte og ikke minst kjenne fellesskap med kristne. Hos sin gode venn James, nå prest i ELCK i Kitui, fikk han gode dager, likeså hos en venn i vest Kenya, men også for oss ble det den største oppmuntringen på lenge.
Å være en kristen med muslimsk bakgrunn er en vandring i en ulent terreng. Så mange brytninger, så mye å forlate, så sårbar troserfaring, så stort trykk fra den muslimske landsbyen der de bor. Abbas trakk seg selv ut av fellesskapet med de kristne på grunn av mangel på visdom til å takle intriger, sjalusi og beskyldninger hos den unge nasjonale kirken vi hadde startet i Digo. Vi manglet kjærlighet til hverandre og ingen til veilede og gi råd når dere misjonærer var hjemme for en kort periode, sa Abbas.
Abbas har ikke gitt slipp på Ordet som ble sådd i hans hjerte fra den første kontakten med misjonærene som kom til kysten og med andre som fikk gå mange år sammen med ham.
Abbas forteller at tiden som ligger bak, må ligge bak, men at han har lært mye gjennom alt det vonde. Gud oppdrar på underlig måte, og inntil i dag har vi ikke manglet på noe, enten jeg, kona eller barna våre. Hadde det ikke vært for misjonærene sin hjelp til å få kona mi, vet jeg ikke hvordan livet hadde vært i dag.
Mwanakombo, kona hans har et micro finans prosjekt, som har satt mot i dem til å ta en dag om gangen og sette nye mål. Først og fremst vil de gi barna utdanning. Uten videregående skole kommer en svært kort i Kenya i dag. Selv har Abbas hatt arbeid i statistikk avdelingen i Mombasa havn, men uredelighet og korrupsjon har gjort det utenkelig å fortsette. Han dyrker åkeren på barndoms farmen, og sammen prøver han og kona å få endene til å møtes for deres fem barn. Jeg vet mange ber for Abbas. Ikke slutt med det. Be om at han og familien må få stå fast i troen på Jesus og at forsoning mellom han de andre kristne kunne bli til fornying for arbeidet på kysten. Det er bare en håndfull Digoer som virkelig har fått sett Jesus til nå. Vi kan se ulikt på hva som er misjonærenes rolle i selvstendiggjøringen av en nasjonal kirke, men målet er klart; vi vil gå til unådde folkegrupper og stammer med evangeliet. Digofolket er ennå en unådd stamme.
Vi synes det er for tidlig å trekke misjonærene ut av Digo innen to - tre år, fordi tanken om nasjonalisering kanskje er mer tjenlig uten misjonærer tilstede lenger!?
Nå skulle vi spørre de få nasjonale Digo - lederne; hva kan dere bruke oss misjonærer til fremover for å nå enkelmennesker og Digolandsbyer som er uberørt av et kristent vitnesbyrd? De venter……

Det er allerede en god uke siden jeg kom tilbake fra Norge. Turen var i forbindelse med feltleder samling for NLM sine misjonsfelt. Samlingen var nyttig og til inspirasjon. Ikke minst samlingene med misjonsstudentene på Fjellhaug var en stor oppmuntring. Lykke til dere som forbereder dere til en tjeneste ute eller hjemme.
Så var det kjempe kjekt å treffe slekt og venner. Og ikke minst barna, inkl kjærester. Takk for kjekke dager på Madla hos deg far, og Kristine. Far hadde oppgradert seg med en pc på kontoret med internett og mail. Du er utrolig. Kjenner ikke så mange som begynner med dette i en alder av 83 år. Så var det godt å se og møte Synnøve som har hatt en tøff tid med ryggplager og operasjon. Du er tapper Synnøve og vi er glad ting går bedre nå. Selv om dagene i Oslo var preget av lange møtedager, fikk jeg tid å treffe mange venner. Hadde noen timer med wazee Jøssangs og ingen er vel i tvil om temaene. Riktig, arbeidet i Kenya, boksalg og ikke minst nytt om deres tidligere residence, Hebron. Ellers ble det pizza kvelder med Møffi og Magnus, Siri og Tormod og Renate og Kjetil Thingbø. Dere hadde fått en koselig leilighet Kjetil. Fikk også en trivelig kveld med Kjersti og Lars Steinsland. Takk for herlig mat Kjersti, og trivelig samtale om fremtiden i Øst-Afrika. Karibu sana.
Lørdagen var Møffi og meg på Rikshospitalet og besøkte Mathias Malde, som mange vet kjemper mot kreft i leveren. Det var godt å treffe både Mathias, Ida, Aleksander, Hilde og Paul. Dere er i våre bønner daglig.
Så må jeg ikke glemme å takke Margaret Grønås for en herlig ribbemiddag, ja festsøndag 5.nov. Møffi fulgte 20 år den dagen, så det ble en topp dag. Kake med 20 lys ble en hyllest til både Møffi og Viking. Tror du ikke Viking klarte det de færreste trodde, å slå Brann hele 5 - 0, og berge ny billett for eliteserien. Du Magnus, var jo også rimelig happy da Tottenham slo topplaget Chelsea samme ettermiddag…
Dagen før avreise kom Cato Slettmoen og hentet meg. Vi fikk herlig laksemiddag av Grete og drøsen gikk selvsagt om Kenya. Alltid like avslappet og kjekt å være hos slike venner. Takk Cato at du stod opp kl 0400 og kjørte meg til Gardermoen i minusgrader. Flyet gikk 0640 og 12 timer senere fikk jeg en varm klem av min kjære kone i Nairobi. Karibu nyumbani, velkommen hjem. Ja, nå er det her vi hører hjemme..

Vår yngste datter blir 20 år, 5 november -06. Det er jo ikke til å tru, ikke for de du ikke ser ut som en 20-åring, men fordi du er minstebarnet, og du blir skikkelig voksen liksom. Og så må jeg jo videre innrømme at eldste-mann går mot 30 år, og da sier det seg sjøl at jeg blir eldre jeg og! Rart å tenke slik, men sannheten står skrevet, og den er det greit å følge. Men uansett, så vil jeg få GRATULERE deg Møffi med 20 års dagen. Er litt misunnelig på pappa som får være i Norge og hos deg, men samtidig veldig gla for at det passet akkurat slik. Du er ei herlig jente som mamma setter utrolig stor pris på. Takk for den du er, og takk og for den du er for mamma. Ønsker deg en perfekt bursdag.
Nytter anledningen å gratulere mi storesøster, Sigrun med bursdag samme dag.
Klem fra mamma.