Hellandkenya

Konferansen 2007 ligger bak.
Torsdag 22 februar startet vi med middag og kveldsmøte. Frem til lørdagen hadde vi med noen av våre afrikanske medarbeidere som arbeider i SM på Voi, i Arusha og her i Nairobi. Vi hadde flotte samtaler om arbeidet vi står sammen om, og fine samlinger om Guds Ord, i bibeltimer, og kveldsmøter.
Lørdag midt på dagen var denne delen med SM medarbeiderne over. De som hadde anledning var med på grilling og fest om kvelden, men da gikk det hele på vårt morsmål.

To av våre venner fra Voi, Eunice og Gideon Mumo. De deltok bl.a. med sang og musikk om kveldene.

Sommer OL 2007 i Nairobi
Det gikk av stabelen på søndagen etter familiemøte. Utrolig bra insats av alle. Vi var delt i grupper, og tilhørte hver våre land.

Her er Brasil, og insatsen var det ingen ting å klage på hverken som "haiagjeng, eller

i kamp mot et annet lag i "vann-ballong-volley-ball"

Etter kaffen, var Kongshaug elever fortsatt med oss, som de var under familie møte. Denne gang med konsert. Takk for mye fin sang og musikk. Søndagen ble avsluttet med nok et herlig måltid mat, og kveldsmøte. Fra mandag og til fredag morgen ble det samtaler og rapporter om arbeidet som våre misjonærer er direkte knyttet opp imot i Kenya og Tanzania. Våre venner fra Norge, Ola Tulluan, Vegard Svendsen og Øyvind Åsland hadde bibeltimene, og misjonærene delte på ansvaret på kveldsmøtene med sang og andakter.
Barna hadde eget opplegg hele uken. Bl.a. bygde de en ekte jordhytte, men de var og med oss på møtene om kvelden.
Her er barnekoret i aktivitet. E de ikke flotte?


Så har hverdagen begynt, og temaet som vi fulgte gjennom hele uken, "Herre lær meg din vei!" blir min bønn videre. Vi reiser mange hjem til sommeren, men ikke så mange kommer ut. Store utfordringer venter, og mange her ute er enda ikke nådd med evangeliet.
Men jeg fikk kjenne Herrens nærhet, og den siste dagen var budskapet, "Herre, gi meg din Fred". Det er godt å få avslutte en uke med visshet om at Jesus leder oss i går, i dag, ja til evig tid.

Nå er de gamle tilbake på nett!! Med litt drahjelp, og hjertestarter fikk vi liv i skrottene! Så da satser vi på bedre tider på bloggen deres.

Pappas grunn er ny harddisk og blablabla..
Mammas grunn er pappa!

Ellers lever vi livets glade dager i Nairobi! Det har vært travle tider, med konferanse og diverse besøk. Men alt vel!

Hilsen junior Helland - torri!

Misjonærlivet er som et slags, "hei og hade" liv. Det er ikke noe kjekt må dere tro, og det blir heller ingen vanesak. Men når sant skal sies, så begynner vi faktisk å bli litt vant til det og.
Vi reiste til Indonesia 1 uke før jul. På en flyplass i Malaisia møtte vi jentene våre, Møffi og Synnøve, som kom fra Norge. Vi bestilte billetter fra hvert vårt kontinent, men så passet det altså slik at vi fikk plass på samme fly den siste reisetimen inn til Medan i Indonesia. Folket på flyplassen var nok vant med at folk gav klemmer, men hva de betyr for oss, vet jeg ikke om de forstår. "Se igjen klemmer" er gode klemmer.
Vell fremme i Indonesia ser vi 2 personer som er høyere enn alle indoneserne som står rundt dem. Jo, det er lett å se at det er Berit og Jørn. Vi må enda lengre frem for å se et norskt flagg som mer og mindre vaier mellom bena til folket som står der ute. Pappa Jørn løfter han opp, og en liten rødhåra gutt kommer til syne, og jammen er det ikke Filip. Som han har vokst. "Heia farfar", hører vi (farmor klarer han ikke helt å si enda). Og der i favnen til Berit er vårt lille, nye familiemedlem, Naomi.
Så var vi samlet igjen. Tormod og Siri må vi bare snakke med på telefon, for de er hjemme i Norge. Nesten 3 uker har vi til rådighet, hvor vi nytter alle anledninger til å prate, gi klemmer, kanskje fortelle triste ting, og kjekke ting, le sammen osv. Våre 2 små får gi oss så mye, ja de store og. Vi fyller opp alt vi har plass til i våre hjerter, og så kommer dagen. "Reise klemmene" er vonde.
Vi setter oss i bilen. Filip har forstått at vi ikke har tenkt å bare ta en tur, for så å komme tilbake. Han griner så vi hører det helt til vi har kjørt rundt svingen. Jentene våre ser litt triste ut. Naomi forstår ingenting. Så tar vi siste avskjed med Jørn på flyplassen. Denne gangen er det han som hjelper oss, og ikke vi foreldre som hjelper han. Vi er i stadig undring over at de vokser til, og vi synest vi er de samme!!!
Så er vi tilbake her i Nairobi.
"Velkommen tilbake"
Heldigvis er det slik, men jeg hørte en misjonær sa noe som så en gang: "Misjonærlivet er som et tre, eller en blomst som rykkes opp, og som igjen plantes et annet sted". Jeg føler mange ganger at livet er slik. Har vi sagt at vi vil brukes av Han, Mesteren, så må vi ta med dette med familiebåndene og inn i vår hverdag. Det gjør noe med oss.
Likevel så er jeg glad for at Jesus har bruk for oss alle i familien vår, og så holder han "båndene" ved like ved å ta seg av den enkelte av oss der vi er.
Godt Nytt År til alle som leser.