Hellandkenya

Kom akkurat fra Nairobi Nasjonalpark. Vi har vært på tur med misj sekretæren vår, Gunnar Oseng og frue, Åshild. Utrolig mange flotte dyr å se, men unaturlig mange døde dyr og skrotter som ikke var døde pga andre dyrs jakt, men rett og slett pga tørken. Om ikke solen gjør oss brune nå, så gjør i alle fall støvet det. Godt å kunne ta seg en dusj etterpå.
Ellers fikk en nybakt bestefar hilsen til "Filipenserne" her om dagen. Ikke rart når vi er så få besteforeldre her, at vi har blitt 2 sett besteforeldre til hver vår Filip. Vi er like "krye" både Gjerde`s og vi. Hushjelpa mi ble og bestemor for første gang sist søndag, men det er litt forskjeller. Hu måtte låne 9000 ksh (kr 900) for å få dattera ut av sykehuset etter 4 dager der. Hu har heller ikke vann i kranen der dei bor i Kwindaslummen. Dei har fått kjøpe 4, 20liters bøtter med vann hver lørdag. Nå får dei 2 bøtter. Det er vannrasjonering for alle som får vannet fra det offentlige.
Det er så mye som er forskjellig med meg og henne, men samtidig så mye som er likt. Det er ikke alltid lett å leve med disse forskjellene. Vi kan sette på vannsprederen til blomstene for vi har brønn her. Hu må bære vannet langt, og betale for det. Ikke lett når familien øker, og behovet for vann blir større.
Vi hørte litt om forskjeller i kirka og i dag. Men det er godt som vi ble minnet om i dag, at "I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus..."
Der er ikke forskjell på oss som er Guds barn. Det er godt at det ikke er forskjell på oss i forhold til dette.

Vet ikke om dere har fått nyheten til ditt TV, men her går den hele dagen. En stor byggning som er under oppreising mitt i Nrb sentrum raste sammen på mandag. Mange er såret, og dødsanntallet bare stiger, og det reknes med at mange flere enda er i ruinene. Vondt er det at mange lir nå. Heldigvis, om vi kan sei det slik, så er ingen av "våre" berørt.
Ellers er alle gjestesengene våre på Konferranse senteret, og på gjestehuset fulle av gjester fra Fredtun folkehøgskole, Volda lærerskole (kommer lørdag), og en gruppe fra Norge, Eritrea, og Ethiopia kommer fra i morgen for å planlegge radioarbeidets muligheter.
Her er enda tørt, og vi venter på regn, men det kommer nok ikke før om en måned enda, tidligst. Mange lir i landet pga tørken.
Vi har det godt.

Min hverdag er ved regionskontoret til Scripture Missions, Øst-Afrika. En hverdag fyllt av administrative gjøremål for et vidstrakt arbeid i Kenya og Tanzania. Misjonærene melder om åpne dører for misjonsarbeidets formål, Verden for Kristus. Gjennom diakonalt og meninghetsbyggende virksomhet står vi sammen med nasjonale ledere for å gi enkeltmennesker et bedre i liv for seg og familien, landsbygda og landet. Men, i sentrum av dette arbeidet er det et budskap som er drivkraften, Guds kjærlighet gitt oss gjennom Jesus Kristus. Dette gleder vi oss over å få være med å tilrettelegge gjennom regionskontoret. Men, å få oppleve det, og bli med der på utpostene gir inspirasjon.
Jeg fikk nylig ( søndag 15.jan. 06) være med på en tur til en menighet oppi fjellene i Pokot. Kjellrun og Skuli Svavarsson, tok meg med en tidlig søndag morgen. De er våre utsendinger og arbeider i den Evangeliske Lutherske kirke i Vest Pokot.
Vi kjører først over slettene nær Chepareria, og deretter begynner vi å klatre med Land Cruiseren oppover fjellsiden. Det nærmeste sammenligningen er Trollstigen før ansfalt ble lagt, da bare hest og kjerre var fremkommelig. En fanstastisk natur. Langs fjellsidene har Pokot folket klort seg fast, med sine runde hytter med grastak og åkrene i tarasser. Dyreholdet er stort sett gjeiter, høner og noen får kyr. Skuli forteller at de startet misjonsarbeidet nede ved elva under fjellet i begynnelsen av 1980 tallet. Men, etter hvert tok folket det glade budskapet med seg oppover fjellsidene og nye fellesskap gjorde at nye kirkebygg ble bygd. Enkle jordkirker med et synlig kors festet i toppen på brystveggen. Korset, kjennemerket på det som samler så mange til bønn og lovsang under alle himmelstrøk. Korsets budskapet om det evige liv som fås av bare nåde, gratis. Her i fjellene har mange fått bruk for nåden og syndsforlatelsens budskap. Vi klatrer videre oppover fjellsidene, folk vinker. De kjenner den hvite bilen. Den kom med det nye, med Livet, både for hjerte og legemet. Kjellrun peker på en ny kirke, denne heter Chemolo. Folk er på kirkevei, men vi skal videre opp til 2500m høyde. Jeg ser for meg disse veiene etter en god regnskur. Det må vel være livsfarlig å kjøre her da, spør jeg Skuli. Ja, han innrømmer at en må ha fokus på veien og bruke all erfaring og skjønn for å ikke utsettes for store farer. Jeg kan bekrefte at noe motorvern ikke er bevilget enda og det vil neppe bli i lang fremtid. Misjonsbilen kryper videre oppover. Der oppe venter nemlig en liten flokk som har forberedt seg til dåp og konfirmajon. Vi må sette bilen 15 min fra kirken og ta beina fatt. Kirkebygget ligger på et lite plattå, med utsyn over fjellandsskapet og slettelandet langt der nede. Like i nærheten surrer en maismølle og folk går til og fra med små sekker som skal males. Vi blir hjertelig mottatt, men det tar enda en liten time før evanglisten ber alle på kirkebakken komme inne. Sang og vitnesbyrd preger den først timen av gudstjenesten. Det er kjekt å kunne swahili og avlegge mitt vitnesbyrd. De lytter, nikker og svarer på spørsmål når jeg spør de rundt 25 som sitter på trestammene i den enkle jordkirken. Jeg leser Jerm. 31.3 ”Med en evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.” Disse mine nye venner har bruk for den samme utstrakte hånd fra himlen som meg. Og vitnesbyrdene bekrefter dette. På nytt lyder en taktfast sang. De synger på Kipokot, stammespråket, og barna, de unge og voksne synger av hjertans lyst. Misjonær Skuli fra Island, som er sokneleder i fjellet her, taler deretter om Gud som er den samme i dag, i går, i morgen. Han utfordrer oss alle at vi alle må regne med Gud i våre liv og tjeneste, og forvente store ting fra Ham, for hans løfter gjelder i dag, i går og i morgen....
Til slutt i møte kommer flere av foreldrene med barna frem til det enkle trebordet, alteret. De skal innlemmes i Guds rike, ved dåp i Jesus navn. Evangelisten har protollen med navnene og etter dåpsritualet og trosbekjennelsen døpes 7 barn. To ungdommer blir også konfirmert. Det tar meg, at dette var det Jesus ba sine disipler om å gjøre. Kalle barn og voksne inn i samfunn med seg, for han døde for alle, og gav alle rett til Det evige Liv. Det fordres ikke katedraler eller ytre festklær. I syndsforlatelsens rike blir alle av ulike stammer, språk, og raser ikledd Jesus rettferdighets drakt, som gjør oss til like barn av samme Far og Frelser. Selv i den lille fjellkirken oppleves dette som en høytidstund og Skuli slutter av med å lyse fred over dem alle. ”Herren velsigne deg, og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg Fred”. Slik slutter festgudstjensten i Samich. Liten og stor går syngende ut på kirkebakken og sangen lyder utover det mektige fjellandsskapet. Enda er det god plass til flere i kirken.
Hver uke kan fjellfolket i Samich lytte til den kristne sangen fra disse som søndag etter søndag kommer sammen om det viktigste av alt viktig, å tilbe Himmelens konge. Be om at enda flere må lære Jesus å kjenne.
Dagen etter kjører jeg tilbake igjen til Nairobi. Rikere på opplevelser og i takknemlighet for å få være en del av dette.
Hilsen takknemlig utsendig,
Edvard