Hellandkenya

Misjonærlivet er som et slags, "hei og hade" liv. Det er ikke noe kjekt må dere tro, og det blir heller ingen vanesak. Men når sant skal sies, så begynner vi faktisk å bli litt vant til det og.
Vi reiste til Indonesia 1 uke før jul. På en flyplass i Malaisia møtte vi jentene våre, Møffi og Synnøve, som kom fra Norge. Vi bestilte billetter fra hvert vårt kontinent, men så passet det altså slik at vi fikk plass på samme fly den siste reisetimen inn til Medan i Indonesia. Folket på flyplassen var nok vant med at folk gav klemmer, men hva de betyr for oss, vet jeg ikke om de forstår. "Se igjen klemmer" er gode klemmer.
Vell fremme i Indonesia ser vi 2 personer som er høyere enn alle indoneserne som står rundt dem. Jo, det er lett å se at det er Berit og Jørn. Vi må enda lengre frem for å se et norskt flagg som mer og mindre vaier mellom bena til folket som står der ute. Pappa Jørn løfter han opp, og en liten rødhåra gutt kommer til syne, og jammen er det ikke Filip. Som han har vokst. "Heia farfar", hører vi (farmor klarer han ikke helt å si enda). Og der i favnen til Berit er vårt lille, nye familiemedlem, Naomi.
Så var vi samlet igjen. Tormod og Siri må vi bare snakke med på telefon, for de er hjemme i Norge. Nesten 3 uker har vi til rådighet, hvor vi nytter alle anledninger til å prate, gi klemmer, kanskje fortelle triste ting, og kjekke ting, le sammen osv. Våre 2 små får gi oss så mye, ja de store og. Vi fyller opp alt vi har plass til i våre hjerter, og så kommer dagen. "Reise klemmene" er vonde.
Vi setter oss i bilen. Filip har forstått at vi ikke har tenkt å bare ta en tur, for så å komme tilbake. Han griner så vi hører det helt til vi har kjørt rundt svingen. Jentene våre ser litt triste ut. Naomi forstår ingenting. Så tar vi siste avskjed med Jørn på flyplassen. Denne gangen er det han som hjelper oss, og ikke vi foreldre som hjelper han. Vi er i stadig undring over at de vokser til, og vi synest vi er de samme!!!
Så er vi tilbake her i Nairobi.
"Velkommen tilbake"
Heldigvis er det slik, men jeg hørte en misjonær sa noe som så en gang: "Misjonærlivet er som et tre, eller en blomst som rykkes opp, og som igjen plantes et annet sted". Jeg føler mange ganger at livet er slik. Har vi sagt at vi vil brukes av Han, Mesteren, så må vi ta med dette med familiebåndene og inn i vår hverdag. Det gjør noe med oss.
Likevel så er jeg glad for at Jesus har bruk for oss alle i familien vår, og så holder han "båndene" ved like ved å ta seg av den enkelte av oss der vi er.
Godt Nytt År til alle som leser.