Hellandkenya

Våre tredje ”sønn” Abbas, fra kysten, kom på besøk denne uken. Vi har ledd og grått, mimret og kost oss sammen. Det har skjedd en fornyelse hos Abbas. Han vil følge Jesus og det var så godt å kjenne igjen den ”gamle” Abbas når vi ba sammen og snakket om tiden på Wema.
Vi hadde lenge snakket om et slikt besøk. Han ønsket å treffe venner fra tiden på bibelskolen. Han måtte få snakke, få dele smerte og ikke minst kjenne fellesskap med kristne. Hos sin gode venn James, nå prest i ELCK i Kitui, fikk han gode dager, likeså hos en venn i vest Kenya, men også for oss ble det den største oppmuntringen på lenge.
Å være en kristen med muslimsk bakgrunn er en vandring i en ulent terreng. Så mange brytninger, så mye å forlate, så sårbar troserfaring, så stort trykk fra den muslimske landsbyen der de bor. Abbas trakk seg selv ut av fellesskapet med de kristne på grunn av mangel på visdom til å takle intriger, sjalusi og beskyldninger hos den unge nasjonale kirken vi hadde startet i Digo. Vi manglet kjærlighet til hverandre og ingen til veilede og gi råd når dere misjonærer var hjemme for en kort periode, sa Abbas.
Abbas har ikke gitt slipp på Ordet som ble sådd i hans hjerte fra den første kontakten med misjonærene som kom til kysten og med andre som fikk gå mange år sammen med ham.
Abbas forteller at tiden som ligger bak, må ligge bak, men at han har lært mye gjennom alt det vonde. Gud oppdrar på underlig måte, og inntil i dag har vi ikke manglet på noe, enten jeg, kona eller barna våre. Hadde det ikke vært for misjonærene sin hjelp til å få kona mi, vet jeg ikke hvordan livet hadde vært i dag.
Mwanakombo, kona hans har et micro finans prosjekt, som har satt mot i dem til å ta en dag om gangen og sette nye mål. Først og fremst vil de gi barna utdanning. Uten videregående skole kommer en svært kort i Kenya i dag. Selv har Abbas hatt arbeid i statistikk avdelingen i Mombasa havn, men uredelighet og korrupsjon har gjort det utenkelig å fortsette. Han dyrker åkeren på barndoms farmen, og sammen prøver han og kona å få endene til å møtes for deres fem barn. Jeg vet mange ber for Abbas. Ikke slutt med det. Be om at han og familien må få stå fast i troen på Jesus og at forsoning mellom han de andre kristne kunne bli til fornying for arbeidet på kysten. Det er bare en håndfull Digoer som virkelig har fått sett Jesus til nå. Vi kan se ulikt på hva som er misjonærenes rolle i selvstendiggjøringen av en nasjonal kirke, men målet er klart; vi vil gå til unådde folkegrupper og stammer med evangeliet. Digofolket er ennå en unådd stamme.
Vi synes det er for tidlig å trekke misjonærene ut av Digo innen to - tre år, fordi tanken om nasjonalisering kanskje er mer tjenlig uten misjonærer tilstede lenger!?
Nå skulle vi spørre de få nasjonale Digo - lederne; hva kan dere bruke oss misjonærer til fremover for å nå enkelmennesker og Digolandsbyer som er uberørt av et kristent vitnesbyrd? De venter……