Hellandkenya

En god times kjøring ut av Nairobi by, parkerer vi ved foten av vulkanen Longonot. Det er Moi Day i Kenya, 10 oktober, og skolen tar ut på tur i stedet for å sitte på skolebenkene denne dagen. 3 biler fulle med spreke elever og lærere, og så meg da. Longonot kan vi se fra hoved-veien mot Vest. Vi kjører ned i Rift Valley, og like før vi kommer til Naivasha-sjøen svinger vi av veien mot fjellet. Vi må betale for å gå opp, og denne dagen er der mange som er på tur.
Vi brukte en god time på å komme opp til kraterkanten. Det var ganske så bratt skal jeg fortelle deg. Det var en "travel" elev-flokk som var på tur, for de hadde mest ikke tid til å ta pauser. Før jeg får svelt ned 1 rundstykke, så er de fleste allerede avgårde for å gå rundt kraterkanten. Jeg står og skuer opp på de høyeste toppene vi må bestige, og tenker: "klarer jeg dette". Men uten å gi meg for lang tid til å tenke, så er jeg på vei. Det jeg vel egentlig er mest spent på der jeg går, er hvordan jeg skal takle å gå langs kanten og se rett ned i det dype "hullet" inne i krateret. Og like skummelt var det å kunne se "avgrunnen" på utsiden og. Jeg stoppet en gang og sa til min trofaste følgesvenn, Hilde, at dette blir for tøft. Men der var smalt, og bak meg kom der flere som var på tur, så jeg gikk videre. Det var så tørt der oppe, at vi måtte holde avstand av og til, for støvet virvlet seg så opp foran og etter oss der vi gikk. En periode, på det bratteste henget, var der løs lavastein som det var grusomt vont å få feste i. Det var som å gå 2 meter frem, og 1 meter tilbake.
For meg gikk turen for fort. Jeg hadde ønske om å kunne få hvile litt oftere enn der ble rom til, for jeg tørde ikke se hverken til venstre eller til høyre mens jeg gikk. Jeg kjente at knærne sviktet iblandt, og tenkte nok at jeg var dumdristig som gjorde dette. Jeg holdt god avstand fra de spreke ungdommene og barna, ja vi hadde 8-åringer med oss. for jeg var hele tiden redd for at noen skulle falle nedi krateret.
Likevel. Å stå der oppe på 2776m oh, var et syn. Solen skinte fra en nesten skyfri himmel, og vi kunne se langt.
Guds skaperverk er av og til bare fantastisk. På en måte så utrolig variert og forsjellig.
Det var godt å komme ned til bilene igjen og vite at jeg hadde klart turen. Jeg drakk først en kald cola, og så en til. Det er ikke min drikk til vanlig, men der og da var det bare fantastisk.
Ta gjerne turen, men bruk bedre tid, og unn deg noen pauser for å nyte landskapet.